Dylan Moran og andre random tanker.

Jeg og Sunniva, min gode, kjære weirdo friend, whom I love, skal til Oslo i April og se den fantastiske Dylan Moran. Hvis du ikke vet hvem han er, shame on you, but I will explain. Hvis man har sett Notting Hill er han tyven Rufus som prøver å stjele ei bok fra Hugh Grant når Julia Roberts først kommer inn i butikken. Ellers har han lagd Black Books og vært med i Run, Fatboy Run. I det hele tatt er han ganske eksepsjonelt morsom. Det var litt morsomt for jeg og Sunniva hadde sittet og snakket om hvis det kom noen andre store komikere til Norge måtte vi dra. Sist vi var i Oslo så vi Eddie Izzard, like før jul og han var fantastisk, which we knew he would be. I det hele tatt er jeg ganske glad i å se stand-up og når de er så fantastiske som Eddie Izzard og Dylan Moran. Jeg håper Oslo leverer også denne gangen, føler at det strengt tatt er opp til Oslo om vi har det gøy eller ikke. Det viktige nå, for både meg og Sunniva er å finne ut hvordan vi skal kunne kidnappe Dylan Moran og ta ham med tilbake til Trondheim så han kan bo sammen med oss. Det er i det hele tatt ganske viktig å tenke på slike ting, så det er planlagt. Vi skulle tatt med oss Eddie hjem, men vi kom aldri så langt, vi satt for langt unna, rad 15, denne gangen blir det rad 4, så han er nærmere. Knut Nærum satt nær oss sist så vi kunne tatt ham.

Ellers har jeg vært i et noe filosofisk hjørne i dag. Sunniva kommenterte at familien min er veldig familien min, at vi passer sammen. Jeg luftet ideen om at alle mennesker flyter rundt om i eteren og at folk finner sammen, og av og til finner man riktig folk, slik jeg gjorde, og man får en fin familie som fungerer og har det fint. Hvis man ikke finner riktig folk er det det som gjør at vi får ulykkelige familier. Sunniva sa at hun håpet at hvis det var tilfellet håpet hun at de fikk en ny sjanse. Det håper jeg og. Jaja, det var nok kvasifilosofisk pretensiøst svada for en dag, føler jeg liker Dylan Moran mer enn mine egene funderinger, men han er tross alt et geni. Som jeg skal se. Wee...

Nerdete? Moi, no no no.

Merker at det er grenseløst lenge mellom hvert innlegg, men kanskje jeg nå får ånden over meg hvis jeg har noe spesifikt å skrive om. Jeg kan i allefall håpe på det. Dette innlegget vil være litt todelt, først om Grete Roede-kurs og den andre halvdelen om hvor ekstremt nerdete jeg innser at jeg faktisk er, som er noe skremmende, men ja.
Jeg har meldt meg på Grete Roede-kurs, for ca fire eller fem uker siden, men kom på at jeg kunne bruke blogg (to g-er?) til å på en måte dokumentere hva jeg driver med og hvordan det går. Oh yeah. Så, greia er den at vi, en gjeng med jenter som også er med på kurset, møtes en gang i uka og veier oss og snakker om hva vi gjorde i uka som gikk. I uka som gikk, eller kommer, eller hva man nå vil si, skal vi passe på hva vi spiser og trene og gjøre sånne artige ting. I den uka som holder på nå, det var en rar måte å si noe på, har jeg bare trent to ganger, jeg skal trene i morgen, lørdag og kanskje søndag også, så det er ikke så ille som man skulle tro. Begge gangene jeg har trent så langt har jeg løpt, og dette er jenta som hater å springe. Har alltid sett på det som en ekstremt kjedelig aktivitet å drive med, men nå, plutselig, i en alder av 22, syns jeg ikke det er så verst. Jeg trente intervaller, slik at jeg sprang i fire minutter og gikk i tre minutter, og gjentok dette, springinga altså, fire ganger, med oppvarming først og jeg gikk ned pulsen litt etterpå. Passe sliten etterpå, men meget fornøyd med meg selv. Kan også nevne at mens jeg har gått på kurs har jeg gått ned 5 kilo, på fem uker, og er veldig fornøyd med å finne noe som faktisk funker, om bare centimetrene forsvinner også så blir alt enda bedre. :)
Så, nerden Inga. Jeg har i det siste begynt å innse at jeg blir mer og mer nerdete. Ikke at jeg ser på dette som et problem, jeg bare overrasker meg selv av og til med hva jeg finner morsomt og interessant. Som vi alle vet, i alle fall noen av oss, så gikk det i 2002 en TV-serie på amerikanske TV-kanaler som het Firefly. Den var lagd av Joss Whedon, mannen bak Buffy og Angel, og handlet om rom-pirater som også så litt ut som cowboyer, med den fantastiske Nathan Fillion i en av rollene. Serien er satt til 2517 og jorda har blitt så ødelagt at menneskene må flytte til andre solsystemer og terraforme planeter så de kan bo der. Våre helter er tyver/smuglere/helter og bor på et romskip kalt Serenity, masse bakgrunn for alle våre uvitende her altså. En av karakterene er en tidligere leiesoldat som heter Jayne Cobb og spilles av Adam Baldwin, ikke i slekt med Alec Baldwin. Han er svær og brei og ganske tøff, men i en episode mottar han ei lue fra sin mor, den er gul, oransje, har røde øreflapper og en rød, gul og oransje dusk. Fordi jeg er den nerden jeg er har jeg nå strikka ei sånn lue, og den er ganske snerten. Bildet er selvfølgelig av Jayne med lua, så, ganske sexy som du ser. Andre nerdeting jeg har gjort i det siste: Jeg fant ut at Thomas Malthus hadde bursdag på 13. februar og ble ganske gira fordi jeg vet hvem han er. Han er en samfunnsteorietiker som hadde forskjellige teorier om populasjonsvekst. Yes, that's me, rocking with the social science. Hva mer? Jeg hadde på meg plaster en dag, med Star Wars-motiv, som er nerdete nok, og kommenterte at jeg ville likt dem bedre hvis de hadde vært original series og ikke clone wars. Jeg brukte en dag Superman til å forklare noe, som overrasket både meg og de jeg snakket til. Og jeg har begynt på andre sesong av Battlestar Galactica, yes, Sheldon would be proud (Big Bang Theory, hvis det ikke var opplagt). Jeg har dessuten bestemt meg for å bli bibliotekar, fordi det generelt bare er kule bibliotekarer her i verden. Det finnes strengt tatt ikke noe mer nerdete, eller, Sunniva skal bli lærer og vi skal bo sammen i et hus med tårn, men det er bare kult.

Fjelltur.

Inga og pappa har da vært på Venabu-tur med Gunn, Vidar, Øystein, Maria, Sebastian, Ragnar, Hege, Eirik, Erlend, Eivind, Torunn og Ole Tore. Vi dro opp på fredag, tidligere enn noen sinne. Vi dro halv fire fra heimdal, which is impressive. Vi var fremme på Venabu sånn åtte. Jeg måtte kjøre fra Lundamo til Oppdal fordi paps var altfor sliten. Da vi endelig kom fram endte paps og jeg inn i den lille hytta som vi delte med Erlend og Eivind. Resten delte den andre. Vi lagde middag fordi det var folk som var sultne, selv om klokka var ti eller noe. Vi liker jo tross alt å spise når vi er på tur. 

På lørdag gikk flesteparten til Flakksjøen. Ragnar, Hege, Eirik, Ole Tore, Torunn, Erlend, Eivind og jeg gikk inn til den ene hytta der. Øystein og Maria og Sebastian prøvde å bli med de også, men Sebastian var ikke så interessert. Jeg og Hege prøvde å plukke blåbær, men det var ikke noe særlig blåbær å finne. De andre gikk på topptur til veslefjellet, som er spennende. Etter turen lusket vi tilbake til hytta og begynte å lage muffins. Siden Hege og jeg hadde plukket blåbær tenkte vi å lage blåbærmuffins, men det ble sjokolademuffins i stedet. Muffinsene var til ære for Maria som nettopp hadde hatt bursdag og var en stor suksess (vi liker i alle fall å tro det).

Det ble biffmiddag og sen sengetid, men vi sto opp klare for mer spenning på søndag. De med yngst barn ble ikke med på langturer, og dro ganske tidlig hjem. De med dårlig rygg ble igjen på hytta, mens jeg, Erlend, Eivind, Torunn og paps og Spike dro på Muen. Vi satte av gårde i god fart og vi kom oss opp på toppen på halvannen time, men ikke utan drama. To hunder angrep Spike, men det gikk greit. Jeg ble ekstremt sliten, men jeg kom meg til toppen, og det velger jeg å være stolt over. 

Meme - 123 - Biting the bullet og Smoke and Mirrors

Jaja, min gode venn Erik har da også en blog, og han fikk et meme, nærmere bestemt dette, og ville at jeg skulle gjøre det samme, so here goes. Det går ut på:

1. Plukk opp den første boka du finner.

2. Slå opp på side 123.

3. Finn setning nummer fem.

4. Legg ut de neste tre setningene.

5. Plag fem andre og angi den som plagde deg.

Jeg har ikke fem andre å plage, men jeg kan jo gjøre det for min egen underholdning

og fordi Erik tror jeg kunne komme med noe morsomt, det må jeg jo prøve å få til. Den første boka jeg finner er Biting the Bullet av Jennifer Rardin. Boka er nummer tre i en serie og handler om en CIA-agent, Jaz Parks, som jobber med en vampyr som heter Vayl på spesialoppdrag. Denne boka handler om at deres team drar for å jobbe med teamet til broren til Jaz Parks i Iran, for å finne ut hvem av teamet hans som er en muldvarp. Jaja, jeg slår opp på side 123 og dette oppstår som setning 6, 7 og 8:
[...]Often it's been not. There was the time he decided my table manners lacked a certain, shall we say, appetizing flare. "Did you just burp?"

Hmm, det kunne vært verre.

Bare for å sjekke om det kan finnes noe enda mer spennende strekker jeg meg etter nest nærmeste bok. Dette viser seg å bli: Neil Gaimans Smoke and Mirrors. en bok med noveller av den personen jeg mener er en av de bedre til å skrive noveller, eller til å skrive bøker generelt. Han skriver forskjellige noveller, og av og til lange, episke dikt, på side 123 er vi midt inne i et slikt dikt, som heter The White Road. I innledningen til boka står det at når Gaiman var ung var det to historier som hjemsøkte han, den ene Sweeny Todd, og den andre historien om Mr. Fox, en engelsk versjon av Bluebeard, en historie om en aristokrat, med blått skjegg. Han har i dette diktet skrevet en gjenfortelling av historien om Mr. Fox. Det er også om alle merkelige Kinesiske og Japanske folkeeventyr som essensielt handler om rever. Jaja, her kommer tre setninger fra dette diktet, og den siste er svært lang, men fin. 

[...]All eyes were on me then, not her, though hers was the story. 

Eyes, such eyes. So my dream, it became a fancy to visit your great

house, as you had so often entreated me to do, to walk its glades and

paths, to see the pools, the statues you had brought from Greece, 

the yews, the poplar walk, the grotto, and the bower.

Så vet vi det. Det var jo egentlig ganske fint, litt vanskelig å forstå kanskje, men jeg syns det er fint. Jeg vil forresten anbefale Neil Gaiman. Han er en veldig god forfatter. 

Time travel.(The ramblings of a tired student.)

Jeg har egentlig alltid syns at tidsreiser høres ut som et stilig konsept, da snakker jeg om å reise tilbake i tid, og ikke frem, det har jeg ikke noe behov for. Jeg er mer interessert i å se om ting skjedde som vi tror de skjedde eller om noe helt annet skjedde, og om ting som vi ser som revolusjonerende egentlig var tilfeldigheter. Jeg har sett "Tilbake til fremtiden"trilogien flere ganger, og gleder meg til 2015 for å se hvordan det ser ut, og om det er som det var for Michael J. Fox. 

Jeg sitter å tenker på dette fordi det er midt på natta og tankene mine bare flyter av gårde til andre steder. Jeg gjør veldig lite interessant nå midt på natta, alternativt svært tidlig om morgenen, men jeg gikk inn på en verdensklokke for å sjekke hva klokka er andre steder i verden. Duh. Og jeg fant ut at i New York er klokka 8 om kvelden, og jeg tenker at hvis du da hadde hatt et transportmiddel som går ekstremt fort, så man hadde kunne kommet seg fra Oslo til New York på let's say, 1 minutt, ville man ha reist i tid. Og det hadde vært ganske stilig. Selv har jeg reist til kontinentet på den andre siden av atlanterhavet, men turen tok så lang tid at det ikke hadde noe utslag. Bortsett fra at når vi kom fram hadde turen, i følge klokka, ikke tatt noen tid i det hele tatt. Altså dro vi rundt seks på ettermiddagen, i Norge, og var fremme ca seks om ettermiddagen i Canada. Og det er litt kult. Nå er jeg svært trøtt og dette gir sikkert ikke mening, men jeg har lyst til å reise i tid. Bakover. Og hvis jeg hadde reist tilbake i tid ville jeg reist til hippietiden, for å sjekke om det faktisk var så kult. Eller for å finne ut om Marie Antoinette faktisk sa noe helt latterlig når de skulle henrette henne. Altså ville jeg ikke dratt for å sjekke ting om Newton og Martin Luther King for eksempel. No, no good moments for me. Marie Antoinettes henrettelse, oh the blood and gore. 

 

Jeg har ingen spesiell interesse i Marie Antoinette annet enn akkurat sitatet hennes da 

gikk opp på den dingsen der giljotinen var ('beklager jeg har aldri gjort dette før') og snublet fordi hun var nervøs. Fordi jeg alltid har lurt på om folk sier sitatene de er kjent for akkurat sånn som de siteres, og om dette faktisk er sitater de syntes noe om selv, eller om det er noe de bare kom på i farta og så blir husket for det i all ettertid, og sitter i himmelen, eller hvor man nå ender opp, og forbanner folk som siterer dem. Håper noen aldri siterer denne bloggen.

Syden.

Jeg blir flau på vegne av folk. Det er egentlig ganske fælt. Jeg sitter og ser på tv3 også kommer reklamen for charterfeber, og den gjør meg egentlig bare oppmerksom på hvor idiotisk nordmenn kan oppføre seg. Og jeg blir flau av dem, men det som egentlig er mest slitsomt er at jeg blir flau på vegne av normale folk som jeg ville blitt flau over hvis jeg hadde vært dem, altså blir jeg flau når folk gjør dagligdagse ting som å holde tale (det er kanskje ikke en spesielt dagligdags ting når jeg tenker meg om), men poenget er at jeg blir flau for dem, og det er helt latterlig, for de blir ikke flaue selv. Hvorfor blir jeg flau for noe andre ikke ser noen som helst grunn til å bli flau over? Det er jo helt latterlig, jeg burde ikke bli flau, de burde ikke bli flaue selv heller for den saks skyld, men jeg burde i alle fall ikke bli flau. En eller annen gang var det en dude som sa til folk at de hadde blitt statsråder, det ble tatt opp på tv og jeg klarte ikke å se på, men måtte gå ut av rommet fordi de snakket om det. Det er mye rart inne i hodet mitt og av og til lurer jeg på hvordan jeg har ungått at det har eksplodert enda. Jeg er paranoid, blir flau når folk holder utrolig hyggelige taler eller når andre dummer seg ut, jeg er redd for klovner og fugler (why I ask?), jeg har tvagstanker om mønstre og tall. Hvordan jeg har klart meg så langt er et godt spørsmål.

Heldigvis har jeg en god løsning på den flauhetsgreia. Jeg ser ikke på Tv som gjør meg flau, og hvis noe likevel skulle gjøre meg flau kan jeg gjemme hodet mitt i en pute. Og det funker bra det.

Procrastination and boredom.

Okay, so school is back in session. At least in theory it is. I am back in school. I sit in my living room longing for things to do that are related to school, which is strange enough, it being me. So far I only have one lecture per week (it is changing this week however, now I have two), and I don't have too much to read, so I'm climbung the walls in agony and boredom. I want to do school things. Oh God.

Then I get stuff to read, the lecturer tells us what we should read for next Monday, and then the master of procrastination strikes (it being me), and I don't read. Instead I watch TV, watch downloaded episodes of gossip girl or supernatural, write blogs (like now) and download stuff. I read this article of a guy, whose name I have forgotten, and he wrote an article on procrastination, and he said something I very much agree with, the web rules when it comes to procrastination, there is so much to do, blog, download, read blogs, facebook, chatting, stuff, it rules. But I also like what Ellen Degeneres said, which was something like procrastination is the universe's way of saying slow down, so procrastinate now, don't put it off.

Also, I am going to London in March, I can't wait. March come on. I so wanna see Chicago, and buy lots and lots of cool shoes and clothes, and I wanna see chicago (as I said). So January and Febuary, please hurry and get finished. NOW!