Fjelltur.

Inga og pappa har da vært på Venabu-tur med Gunn, Vidar, Øystein, Maria, Sebastian, Ragnar, Hege, Eirik, Erlend, Eivind, Torunn og Ole Tore. Vi dro opp på fredag, tidligere enn noen sinne. Vi dro halv fire fra heimdal, which is impressive. Vi var fremme på Venabu sånn åtte. Jeg måtte kjøre fra Lundamo til Oppdal fordi paps var altfor sliten. Da vi endelig kom fram endte paps og jeg inn i den lille hytta som vi delte med Erlend og Eivind. Resten delte den andre. Vi lagde middag fordi det var folk som var sultne, selv om klokka var ti eller noe. Vi liker jo tross alt å spise når vi er på tur. 

På lørdag gikk flesteparten til Flakksjøen. Ragnar, Hege, Eirik, Ole Tore, Torunn, Erlend, Eivind og jeg gikk inn til den ene hytta der. Øystein og Maria og Sebastian prøvde å bli med de også, men Sebastian var ikke så interessert. Jeg og Hege prøvde å plukke blåbær, men det var ikke noe særlig blåbær å finne. De andre gikk på topptur til veslefjellet, som er spennende. Etter turen lusket vi tilbake til hytta og begynte å lage muffins. Siden Hege og jeg hadde plukket blåbær tenkte vi å lage blåbærmuffins, men det ble sjokolademuffins i stedet. Muffinsene var til ære for Maria som nettopp hadde hatt bursdag og var en stor suksess (vi liker i alle fall å tro det).

Det ble biffmiddag og sen sengetid, men vi sto opp klare for mer spenning på søndag. De med yngst barn ble ikke med på langturer, og dro ganske tidlig hjem. De med dårlig rygg ble igjen på hytta, mens jeg, Erlend, Eivind, Torunn og paps og Spike dro på Muen. Vi satte av gårde i god fart og vi kom oss opp på toppen på halvannen time, men ikke utan drama. To hunder angrep Spike, men det gikk greit. Jeg ble ekstremt sliten, men jeg kom meg til toppen, og det velger jeg å være stolt over. 

Meme - 123 - Biting the bullet og Smoke and Mirrors

Jaja, min gode venn Erik har da også en blog, og han fikk et meme, nærmere bestemt dette, og ville at jeg skulle gjøre det samme, so here goes. Det går ut på:

1. Plukk opp den første boka du finner.

2. Slå opp på side 123.

3. Finn setning nummer fem.

4. Legg ut de neste tre setningene.

5. Plag fem andre og angi den som plagde deg.

Jeg har ikke fem andre å plage, men jeg kan jo gjøre det for min egen underholdning

og fordi Erik tror jeg kunne komme med noe morsomt, det må jeg jo prøve å få til. Den første boka jeg finner er Biting the Bullet av Jennifer Rardin. Boka er nummer tre i en serie og handler om en CIA-agent, Jaz Parks, som jobber med en vampyr som heter Vayl på spesialoppdrag. Denne boka handler om at deres team drar for å jobbe med teamet til broren til Jaz Parks i Iran, for å finne ut hvem av teamet hans som er en muldvarp. Jaja, jeg slår opp på side 123 og dette oppstår som setning 6, 7 og 8:
[...]Often it's been not. There was the time he decided my table manners lacked a certain, shall we say, appetizing flare. "Did you just burp?"

Hmm, det kunne vært verre.

Bare for å sjekke om det kan finnes noe enda mer spennende strekker jeg meg etter nest nærmeste bok. Dette viser seg å bli: Neil Gaimans Smoke and Mirrors. en bok med noveller av den personen jeg mener er en av de bedre til å skrive noveller, eller til å skrive bøker generelt. Han skriver forskjellige noveller, og av og til lange, episke dikt, på side 123 er vi midt inne i et slikt dikt, som heter The White Road. I innledningen til boka står det at når Gaiman var ung var det to historier som hjemsøkte han, den ene Sweeny Todd, og den andre historien om Mr. Fox, en engelsk versjon av Bluebeard, en historie om en aristokrat, med blått skjegg. Han har i dette diktet skrevet en gjenfortelling av historien om Mr. Fox. Det er også om alle merkelige Kinesiske og Japanske folkeeventyr som essensielt handler om rever. Jaja, her kommer tre setninger fra dette diktet, og den siste er svært lang, men fin. 

[...]All eyes were on me then, not her, though hers was the story. 

Eyes, such eyes. So my dream, it became a fancy to visit your great

house, as you had so often entreated me to do, to walk its glades and

paths, to see the pools, the statues you had brought from Greece, 

the yews, the poplar walk, the grotto, and the bower.

Så vet vi det. Det var jo egentlig ganske fint, litt vanskelig å forstå kanskje, men jeg syns det er fint. Jeg vil forresten anbefale Neil Gaiman. Han er en veldig god forfatter. 

Time travel.(The ramblings of a tired student.)

Jeg har egentlig alltid syns at tidsreiser høres ut som et stilig konsept, da snakker jeg om å reise tilbake i tid, og ikke frem, det har jeg ikke noe behov for. Jeg er mer interessert i å se om ting skjedde som vi tror de skjedde eller om noe helt annet skjedde, og om ting som vi ser som revolusjonerende egentlig var tilfeldigheter. Jeg har sett "Tilbake til fremtiden"trilogien flere ganger, og gleder meg til 2015 for å se hvordan det ser ut, og om det er som det var for Michael J. Fox. 

Jeg sitter å tenker på dette fordi det er midt på natta og tankene mine bare flyter av gårde til andre steder. Jeg gjør veldig lite interessant nå midt på natta, alternativt svært tidlig om morgenen, men jeg gikk inn på en verdensklokke for å sjekke hva klokka er andre steder i verden. Duh. Og jeg fant ut at i New York er klokka 8 om kvelden, og jeg tenker at hvis du da hadde hatt et transportmiddel som går ekstremt fort, så man hadde kunne kommet seg fra Oslo til New York på let's say, 1 minutt, ville man ha reist i tid. Og det hadde vært ganske stilig. Selv har jeg reist til kontinentet på den andre siden av atlanterhavet, men turen tok så lang tid at det ikke hadde noe utslag. Bortsett fra at når vi kom fram hadde turen, i følge klokka, ikke tatt noen tid i det hele tatt. Altså dro vi rundt seks på ettermiddagen, i Norge, og var fremme ca seks om ettermiddagen i Canada. Og det er litt kult. Nå er jeg svært trøtt og dette gir sikkert ikke mening, men jeg har lyst til å reise i tid. Bakover. Og hvis jeg hadde reist tilbake i tid ville jeg reist til hippietiden, for å sjekke om det faktisk var så kult. Eller for å finne ut om Marie Antoinette faktisk sa noe helt latterlig når de skulle henrette henne. Altså ville jeg ikke dratt for å sjekke ting om Newton og Martin Luther King for eksempel. No, no good moments for me. Marie Antoinettes henrettelse, oh the blood and gore. 

 

Jeg har ingen spesiell interesse i Marie Antoinette annet enn akkurat sitatet hennes da 

gikk opp på den dingsen der giljotinen var ('beklager jeg har aldri gjort dette før') og snublet fordi hun var nervøs. Fordi jeg alltid har lurt på om folk sier sitatene de er kjent for akkurat sånn som de siteres, og om dette faktisk er sitater de syntes noe om selv, eller om det er noe de bare kom på i farta og så blir husket for det i all ettertid, og sitter i himmelen, eller hvor man nå ender opp, og forbanner folk som siterer dem. Håper noen aldri siterer denne bloggen.

Syden.

Jeg blir flau på vegne av folk. Det er egentlig ganske fælt. Jeg sitter og ser på tv3 også kommer reklamen for charterfeber, og den gjør meg egentlig bare oppmerksom på hvor idiotisk nordmenn kan oppføre seg. Og jeg blir flau av dem, men det som egentlig er mest slitsomt er at jeg blir flau på vegne av normale folk som jeg ville blitt flau over hvis jeg hadde vært dem, altså blir jeg flau når folk gjør dagligdagse ting som å holde tale (det er kanskje ikke en spesielt dagligdags ting når jeg tenker meg om), men poenget er at jeg blir flau for dem, og det er helt latterlig, for de blir ikke flaue selv. Hvorfor blir jeg flau for noe andre ikke ser noen som helst grunn til å bli flau over? Det er jo helt latterlig, jeg burde ikke bli flau, de burde ikke bli flaue selv heller for den saks skyld, men jeg burde i alle fall ikke bli flau. En eller annen gang var det en dude som sa til folk at de hadde blitt statsråder, det ble tatt opp på tv og jeg klarte ikke å se på, men måtte gå ut av rommet fordi de snakket om det. Det er mye rart inne i hodet mitt og av og til lurer jeg på hvordan jeg har ungått at det har eksplodert enda. Jeg er paranoid, blir flau når folk holder utrolig hyggelige taler eller når andre dummer seg ut, jeg er redd for klovner og fugler (why I ask?), jeg har tvagstanker om mønstre og tall. Hvordan jeg har klart meg så langt er et godt spørsmål.

Heldigvis har jeg en god løsning på den flauhetsgreia. Jeg ser ikke på Tv som gjør meg flau, og hvis noe likevel skulle gjøre meg flau kan jeg gjemme hodet mitt i en pute. Og det funker bra det.

Procrastination and boredom.

Okay, so school is back in session. At least in theory it is. I am back in school. I sit in my living room longing for things to do that are related to school, which is strange enough, it being me. So far I only have one lecture per week (it is changing this week however, now I have two), and I don't have too much to read, so I'm climbung the walls in agony and boredom. I want to do school things. Oh God.

Then I get stuff to read, the lecturer tells us what we should read for next Monday, and then the master of procrastination strikes (it being me), and I don't read. Instead I watch TV, watch downloaded episodes of gossip girl or supernatural, write blogs (like now) and download stuff. I read this article of a guy, whose name I have forgotten, and he wrote an article on procrastination, and he said something I very much agree with, the web rules when it comes to procrastination, there is so much to do, blog, download, read blogs, facebook, chatting, stuff, it rules. But I also like what Ellen Degeneres said, which was something like procrastination is the universe's way of saying slow down, so procrastinate now, don't put it off.

Also, I am going to London in March, I can't wait. March come on. I so wanna see Chicago, and buy lots and lots of cool shoes and clothes, and I wanna see chicago (as I said). So January and Febuary, please hurry and get finished. NOW!

Okay, I love Christmas.
I think I really do, Christmas cookies, Christmas movies, Christmas music, Chrismas everything. I love hanging with my family and eating cookie dough and I reeee-heally love this movie that airs every year on Norwegian television. It is amazing. It's made in like the Czech Republic or something. And made in like the 70s or whatever. This movie is on every year, and in English it would be named Three nuts for Cinderella. It's really great cause in stead of doing subtitles they have one guy doing a voice over on absolutely all the people. And he is amazing, his voice never changes, and he is amazing and I love that movie. I see it every year. I love Christmas traditions, and just to add something I didn't mention earlier. I love Christmas soda. It is yummy.
Yeah, that's all I wanna say. Christmas rocks!

Ville Ikke bli sånn.

Hey et innlegg.
Denne novellen skrev jeg som svar på en oppgave da jeg gikk i tredje klasse på videregående. Tror kanskje oppgaven sa noe som: Beskriv et kafebesøk. Og dette er det jeg svarte.
Jeg tente en ny røyk. Hvorfor hadde jeg kommet så tidlig? Jeg visste jo at det var totalt unødvendig. Han var alltid sen. Jeg satt på en kafé i gågata. De hadde ei klokke som tikket unødvendig høyt og minnet meg stadig på hvor mye tid jeg rotet bort. Tipakningen med Camel lå oppå boka mi. Jeg burde lese og det visste jeg svært godt. Jeg skulle levere en oppgave om boka og ville antagelig angre om jeg ikke leste nå. Jeg klarte ikke konsentrere meg om boka. Jeg kikket på parken utenfor. Den var snøfylt og så ut som et julekort. På benken som kunne ses fra der jeg satt i vinduet satt det en mann. Han leste avisen. En fransk sådan. Klokka tikket om mulig enda høyere. Ti minutter for sen nå. Ikke at dette var uvanlig. Mannen så ut som om han jobbet i trygdeetaten, han hadde på seg hatt og frakk. Barten hans bar preg av å bli trimmet svært ofte. Kofferten hans stod helt parallelt med beina hans. Siden jeg alltid roter nærer jeg en spesiell fascinasjon for folk som har total orden over alt de driver med. Da jeg gikk på ungdomsskolen for eksempel hadde jeg en lærer som hadde orden over alt, til og med når det lå spredt på kateteret. Hun hadde strikk og poser til ting som kunne rotes til. Hun fascinerte meg helt utrolig, og irriterte meg samtidig. Denne mannen var likedan, jeg garanterer at ting i en spesiell rekkefølge i kofferten, og i et spesielt mønster. Mannen har alltid nystrøkne skjorter.
Han var tjue minutter for sen nå. Jeg pustet litt røyk ut av nesa. Han sa alltid jeg så sint ut når jeg gjorde det. Mannen på benken brettet avisen sin forsiktig sammen, løftet kofferten sin og åpnet den rolig. Så la han avisen ned i den og lukket kofferten. Han reiste seg og kostet ikke-eksisterende støv av buksene sine. Så kikket han seg til begge sider og gikk rolig nedover gaten. Jeg stumpet den siste røyken jeg hadde røyket. Kakaoen var blitt lunken og kremen så litt gul ut, gule fjell som så vidt bevegde seg rundt i en brun innsjø. Klokka tikket et hakk høyere.
En annen person hadde tatt over benken til mannen, han var ung og vakker. Antakeligvis en designstudent eller noe liknende. Han satt med bred beinstilling, lett fremoverbøyd og leste en bok. Han frøs, nesa, kinnene og hendene var røde. Jeg tappet fingrene mot bordplata. Egentlig skjønte jeg det ikke. Han kom alltid for sent, og jeg ble aldri sint. En gang i måneden omtrent i tre år hadde jeg ventet. Han var alltid treg og hadde hver eneste gang en forferdelig unnskyldning. Førti minutter. Førti minutter jeg kunne brukt på noe produktivt, men som jeg hadde brukt på en kafe, mens jeg ventet og røykte. Han hadde alltid vært en av de beste vennene mine. Vi lekesloss og pratet og det var det. Jeg burde ikke ta så lett på det. Egentlig burde jeg gå hjem og lese. Men jeg klarte ikke. Jeg klarte ikke å kjefte, jeg klarte ikke si hold kjeft. Jeg klarte ikke en gang si nei. Han spurte, eller sa noe, jeg sa ja. Jeg hatet det. Jeg hatet meg selv, men det var som om jeg var i transe.
Det hadde gått en time. Kakaoen så enda verre ut. Kremen var gulere, sjokoladesausen hadde sunket til bunns. Jeg kjøpte en ny kopp og tente nok en sigarett. Min sjette så langt. Sigaretter fikk meg ofte til å roe ned. Nå måtte jeg stoppe meg selv fra å tappe på bordet og å riste på beinet. Det var en ting jeg gjorde. Jeg ristet på det ene beinet for å ikke stresse, det hjalp aldri. Sigaretten gjorde meg bare mer rastløs. Ei jente satt på benken. Hun ventet trolig på noen. Og hun måtte ikke sitte lenge. Kjæresten hennes kom, kysset henne og de gikk. Jeg hadde tømt kakaokoppen min uten at jeg kunne huske å gjøre det. Han gjorde sånn med meg. Hvorfor lot jeg det skje med meg? Jeg ville ikke være ei sånn jente, ei som ventet på at en gutt skulle komme til henne og smile til henne så hun kunne bli glad igjen, og så gå rundt i himmelen resten av dagen. Men jeg ble det. Han gjorde meg liten. Han gjorde meg til en tenåring. Han gjorde meg svak. Jeg ville ikke være svak. Hvorfor lot jeg det skje med meg? Jeg tente nok en sigarett og kikket på julekortet utenfor. Det var færre mennesker utenfor lengre. Jeg hørte klokka tikke høyt igjen, sakte, høyere. Folk utenfor sneglet seg forbi, de gikk i takt med tikkene inne i kafeen. En time og et kvarter. Jeg kunne ikke sitte her spesielt mye lenger. Jeg hadde ting å gjøre. Jeg burde reise meg, men jeg klarte ikke røre meg. Jeg satt helt stille og kikket ut av vinduet. En mørk, ung mann kom gående opp gaten. Alle muskler spente seg, og alle nervene stod på høykant. Jeg vokste fem centimeter, men så gikk han forbi kafeen. Skuffelse og irritasjon skyllet over meg og følelsen av å synke sammen var altomfattende.
- Ventet lenge? Spurte en stemme bak meg. Jeg snurret rundt, så smilte jeg og jeg kjente at jeg vokste igjen. Han så meg dypt inn i øynene, granskende.
- Ikke så veldig. Løy jeg. Hvorfor løy jeg. Han gliste til meg. Han kikket bort på askebegeret.
- Så mye du røyker nå. Han rynket på nesen og sendte et langt blikk mot stumpene. Jeg krympet litt, og kjente en krypende rødme. Hvorfor lot jeg det skje? Han hadde ingen rett til det. Jeg burde kjefte, men av en eller annen grunn nikket jeg. - Du vet at det er farlig? Og dumt? Han kikket dypt inn i øynene mine. Jeg var en mistenkt i et avhørsrom. Han var politiet. Jeg ble kvalt. Jeg ville ut av kafeen, ville løpe vekk, men jeg ville også bli der, foran de øynene, de nydelige, fløyelsmyke øynene. Han smilte og øynene ble mer nydelige. Jeg blåste meg opp. Jeg var en ballong som noen pustet inn i. - Jeg kan ikke bli så lenge. Lufta forsvant fra ballongen, jeg falt gjennom noe kaldt.
- Hvor lenge kan du bli?
- Et kvarter. Han kikket på klokka si. Jeg falt dypere, gjennom mørke og kulde. Det omfavnet meg. Jeg ble kald helt inn til beinmargen. Jeg ville hyle, skrike, slå og gråte. Han hadde flyttet fra byen for tre år siden. De tre årene hadde sjelden hatt rom for besøk, og de var alltid korte. Han kunne aldri bli lenge. Også i dag ble det sånn. Jeg hadde ventet så lenge på ham.
- Hvorfor må du gå? Spurte jeg spakt.
- Jeg skal møte noen venner om en halvtime. Han prioriterte dem, kom tidsnok til dem. Jeg ville ikke snakke med meg, jeg var blitt teskjekjerringa, stemmen min var svak og tynn. Jeg kunne ikke snakke. Jeg var for liten. Hadde jeg gått av stolen hadde jeg falt langt og lenge, antakeligvis rett i døden. Jeg var så liten nå.
- Du må gå. Mumlet jeg stille, jeg kikket på klokka. Han gjorde det samme, nikket og kysset meg på kinnet. Varme spredte seg gjennom teskjekjerringkroppen, og den vokste. Jeg var Jacks bønnestengel. Jeg vokste, traff nesten taket, jeg smilte til verden. Jeg var sterk og viktig. Han nikket og gikk. Bjella over døra plinget. Han gikk nedover gaten. Jeg var stolt. Jeg hadde ikke vist noe tegn til hvor svak jeg var. Men jeg ville gråte likevel. Jeg ville at noen skulle klappe meg på hodet og si at det gikk nok bra til slutt. Jeg ville hyle igjen. Men likevel var jeg svært stolt. Han hadde kysset meg, riktig nok på kinnet, men kysset meg. Han hadde det. Jeg gikk bort til disken, kjøpte en kopp kakao med krem og satte meg ned. Jeg åpnet boka jeg hadde tatt med så kikket jeg ut vinduet. Jeg tente en ny røyk.