Ville Ikke bli sånn.

Hey et innlegg.
Denne novellen skrev jeg som svar på en oppgave da jeg gikk i tredje klasse på videregående. Tror kanskje oppgaven sa noe som: Beskriv et kafebesøk. Og dette er det jeg svarte.
Jeg tente en ny røyk. Hvorfor hadde jeg kommet så tidlig? Jeg visste jo at det var totalt unødvendig. Han var alltid sen. Jeg satt på en kafé i gågata. De hadde ei klokke som tikket unødvendig høyt og minnet meg stadig på hvor mye tid jeg rotet bort. Tipakningen med Camel lå oppå boka mi. Jeg burde lese og det visste jeg svært godt. Jeg skulle levere en oppgave om boka og ville antagelig angre om jeg ikke leste nå. Jeg klarte ikke konsentrere meg om boka. Jeg kikket på parken utenfor. Den var snøfylt og så ut som et julekort. På benken som kunne ses fra der jeg satt i vinduet satt det en mann. Han leste avisen. En fransk sådan. Klokka tikket om mulig enda høyere. Ti minutter for sen nå. Ikke at dette var uvanlig. Mannen så ut som om han jobbet i trygdeetaten, han hadde på seg hatt og frakk. Barten hans bar preg av å bli trimmet svært ofte. Kofferten hans stod helt parallelt med beina hans. Siden jeg alltid roter nærer jeg en spesiell fascinasjon for folk som har total orden over alt de driver med. Da jeg gikk på ungdomsskolen for eksempel hadde jeg en lærer som hadde orden over alt, til og med når det lå spredt på kateteret. Hun hadde strikk og poser til ting som kunne rotes til. Hun fascinerte meg helt utrolig, og irriterte meg samtidig. Denne mannen var likedan, jeg garanterer at ting i en spesiell rekkefølge i kofferten, og i et spesielt mønster. Mannen har alltid nystrøkne skjorter.
Han var tjue minutter for sen nå. Jeg pustet litt røyk ut av nesa. Han sa alltid jeg så sint ut når jeg gjorde det. Mannen på benken brettet avisen sin forsiktig sammen, løftet kofferten sin og åpnet den rolig. Så la han avisen ned i den og lukket kofferten. Han reiste seg og kostet ikke-eksisterende støv av buksene sine. Så kikket han seg til begge sider og gikk rolig nedover gaten. Jeg stumpet den siste røyken jeg hadde røyket. Kakaoen var blitt lunken og kremen så litt gul ut, gule fjell som så vidt bevegde seg rundt i en brun innsjø. Klokka tikket et hakk høyere.
En annen person hadde tatt over benken til mannen, han var ung og vakker. Antakeligvis en designstudent eller noe liknende. Han satt med bred beinstilling, lett fremoverbøyd og leste en bok. Han frøs, nesa, kinnene og hendene var røde. Jeg tappet fingrene mot bordplata. Egentlig skjønte jeg det ikke. Han kom alltid for sent, og jeg ble aldri sint. En gang i måneden omtrent i tre år hadde jeg ventet. Han var alltid treg og hadde hver eneste gang en forferdelig unnskyldning. Førti minutter. Førti minutter jeg kunne brukt på noe produktivt, men som jeg hadde brukt på en kafe, mens jeg ventet og røykte. Han hadde alltid vært en av de beste vennene mine. Vi lekesloss og pratet og det var det. Jeg burde ikke ta så lett på det. Egentlig burde jeg gå hjem og lese. Men jeg klarte ikke. Jeg klarte ikke å kjefte, jeg klarte ikke si hold kjeft. Jeg klarte ikke en gang si nei. Han spurte, eller sa noe, jeg sa ja. Jeg hatet det. Jeg hatet meg selv, men det var som om jeg var i transe.
Det hadde gått en time. Kakaoen så enda verre ut. Kremen var gulere, sjokoladesausen hadde sunket til bunns. Jeg kjøpte en ny kopp og tente nok en sigarett. Min sjette så langt. Sigaretter fikk meg ofte til å roe ned. Nå måtte jeg stoppe meg selv fra å tappe på bordet og å riste på beinet. Det var en ting jeg gjorde. Jeg ristet på det ene beinet for å ikke stresse, det hjalp aldri. Sigaretten gjorde meg bare mer rastløs. Ei jente satt på benken. Hun ventet trolig på noen. Og hun måtte ikke sitte lenge. Kjæresten hennes kom, kysset henne og de gikk. Jeg hadde tømt kakaokoppen min uten at jeg kunne huske å gjøre det. Han gjorde sånn med meg. Hvorfor lot jeg det skje med meg? Jeg ville ikke være ei sånn jente, ei som ventet på at en gutt skulle komme til henne og smile til henne så hun kunne bli glad igjen, og så gå rundt i himmelen resten av dagen. Men jeg ble det. Han gjorde meg liten. Han gjorde meg til en tenåring. Han gjorde meg svak. Jeg ville ikke være svak. Hvorfor lot jeg det skje med meg? Jeg tente nok en sigarett og kikket på julekortet utenfor. Det var færre mennesker utenfor lengre. Jeg hørte klokka tikke høyt igjen, sakte, høyere. Folk utenfor sneglet seg forbi, de gikk i takt med tikkene inne i kafeen. En time og et kvarter. Jeg kunne ikke sitte her spesielt mye lenger. Jeg hadde ting å gjøre. Jeg burde reise meg, men jeg klarte ikke røre meg. Jeg satt helt stille og kikket ut av vinduet. En mørk, ung mann kom gående opp gaten. Alle muskler spente seg, og alle nervene stod på høykant. Jeg vokste fem centimeter, men så gikk han forbi kafeen. Skuffelse og irritasjon skyllet over meg og følelsen av å synke sammen var altomfattende.
- Ventet lenge? Spurte en stemme bak meg. Jeg snurret rundt, så smilte jeg og jeg kjente at jeg vokste igjen. Han så meg dypt inn i øynene, granskende.
- Ikke så veldig. Løy jeg. Hvorfor løy jeg. Han gliste til meg. Han kikket bort på askebegeret.
- Så mye du røyker nå. Han rynket på nesen og sendte et langt blikk mot stumpene. Jeg krympet litt, og kjente en krypende rødme. Hvorfor lot jeg det skje? Han hadde ingen rett til det. Jeg burde kjefte, men av en eller annen grunn nikket jeg. - Du vet at det er farlig? Og dumt? Han kikket dypt inn i øynene mine. Jeg var en mistenkt i et avhørsrom. Han var politiet. Jeg ble kvalt. Jeg ville ut av kafeen, ville løpe vekk, men jeg ville også bli der, foran de øynene, de nydelige, fløyelsmyke øynene. Han smilte og øynene ble mer nydelige. Jeg blåste meg opp. Jeg var en ballong som noen pustet inn i. - Jeg kan ikke bli så lenge. Lufta forsvant fra ballongen, jeg falt gjennom noe kaldt.
- Hvor lenge kan du bli?
- Et kvarter. Han kikket på klokka si. Jeg falt dypere, gjennom mørke og kulde. Det omfavnet meg. Jeg ble kald helt inn til beinmargen. Jeg ville hyle, skrike, slå og gråte. Han hadde flyttet fra byen for tre år siden. De tre årene hadde sjelden hatt rom for besøk, og de var alltid korte. Han kunne aldri bli lenge. Også i dag ble det sånn. Jeg hadde ventet så lenge på ham.
- Hvorfor må du gå? Spurte jeg spakt.
- Jeg skal møte noen venner om en halvtime. Han prioriterte dem, kom tidsnok til dem. Jeg ville ikke snakke med meg, jeg var blitt teskjekjerringa, stemmen min var svak og tynn. Jeg kunne ikke snakke. Jeg var for liten. Hadde jeg gått av stolen hadde jeg falt langt og lenge, antakeligvis rett i døden. Jeg var så liten nå.
- Du må gå. Mumlet jeg stille, jeg kikket på klokka. Han gjorde det samme, nikket og kysset meg på kinnet. Varme spredte seg gjennom teskjekjerringkroppen, og den vokste. Jeg var Jacks bønnestengel. Jeg vokste, traff nesten taket, jeg smilte til verden. Jeg var sterk og viktig. Han nikket og gikk. Bjella over døra plinget. Han gikk nedover gaten. Jeg var stolt. Jeg hadde ikke vist noe tegn til hvor svak jeg var. Men jeg ville gråte likevel. Jeg ville at noen skulle klappe meg på hodet og si at det gikk nok bra til slutt. Jeg ville hyle igjen. Men likevel var jeg svært stolt. Han hadde kysset meg, riktig nok på kinnet, men kysset meg. Han hadde det. Jeg gikk bort til disken, kjøpte en kopp kakao med krem og satte meg ned. Jeg åpnet boka jeg hadde tatt med så kikket jeg ut vinduet. Jeg tente en ny røyk.