Syden.

Jeg blir flau på vegne av folk. Det er egentlig ganske fælt. Jeg sitter og ser på tv3 også kommer reklamen for charterfeber, og den gjør meg egentlig bare oppmerksom på hvor idiotisk nordmenn kan oppføre seg. Og jeg blir flau av dem, men det som egentlig er mest slitsomt er at jeg blir flau på vegne av normale folk som jeg ville blitt flau over hvis jeg hadde vært dem, altså blir jeg flau når folk gjør dagligdagse ting som å holde tale (det er kanskje ikke en spesielt dagligdags ting når jeg tenker meg om), men poenget er at jeg blir flau for dem, og det er helt latterlig, for de blir ikke flaue selv. Hvorfor blir jeg flau for noe andre ikke ser noen som helst grunn til å bli flau over? Det er jo helt latterlig, jeg burde ikke bli flau, de burde ikke bli flaue selv heller for den saks skyld, men jeg burde i alle fall ikke bli flau. En eller annen gang var det en dude som sa til folk at de hadde blitt statsråder, det ble tatt opp på tv og jeg klarte ikke å se på, men måtte gå ut av rommet fordi de snakket om det. Det er mye rart inne i hodet mitt og av og til lurer jeg på hvordan jeg har ungått at det har eksplodert enda. Jeg er paranoid, blir flau når folk holder utrolig hyggelige taler eller når andre dummer seg ut, jeg er redd for klovner og fugler (why I ask?), jeg har tvagstanker om mønstre og tall. Hvordan jeg har klart meg så langt er et godt spørsmål.

Heldigvis har jeg en god løsning på den flauhetsgreia. Jeg ser ikke på Tv som gjør meg flau, og hvis noe likevel skulle gjøre meg flau kan jeg gjemme hodet mitt i en pute. Og det funker bra det.